Den kristne vandringen: Å bli lik Jesus

Av Thomas Dalsbø

Denne artikkelen er fra talen 18. februar 2011. Talen kan høres her.

Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere. Gal 4, 19

Flere av oss starter nok vårt kristenliv ved at det er noen konkrete og skammelige synder i våre liv som vi ønsker å få bukt med. Kanskje pornografi, kanskje vi sliter med baksnakking, eller kanskje løgn. Vi kommer til Jesus og Han tar imot oss – og etter en tid får vi “seier” og legedom over de syndene vi tidligere slet under. I denne lykkelige stunden kan ett hvert menneske få den underliggende følelse av at “nå gjør jeg det jammen bra”, eller at “ nå har jeg blitt en ganske snill og god person, dette kan jeg leve med”- og raskere enn vi aner slår vi leir på veien mot palasset. Vi har nådd et tilfredsstillende nivå. Dette er et forståelig bilde av vandringen med Jesus hvis vi ikke vet hva det er Jesus egentlig ønsker, og hva som egentlig er målet med den kristne vandringen. Ønsker han snille og hyggelige mennesker? Ønsker han gode gjerninger? Ønsker han bibelkjennere? Alt dette kan være vel og bra – men Jesus er ute etter en ting: DEG, hele deg – og Jesus er ute etter å gjøre deg lik Ham selv.

Jesus gir oss noen ganske tydelige bilder på hva det vil si å følge etter Ham i bibelen:

Så kalte han til seg både folket og disiplene sine og sa til dem: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det. Mark 8, 34-35.

Dette kan virke hardt, og på en måte så er det hardt. I et annet skriftsted ber Jesus oss om å “regne ut kostnaden” (Luk 14, 26-33) ved å følge Ham. Hvem vil vel begynne å bygge et tårn uten at han først har satt seg ned og nøye regnet ut om han har det som trengs for å fullføre det? Det er visst kostbart å følge Jesus. Videre er det ikke bare kostbart å følge Jesus, det er livsfarlig! “Å ta sitt kors opp» er å bli med Jesus til henrettelsesstedet. De som hørte Jesus si dette visste utmerket godt hva et kors var ment til.

Når Jesus flytter inn

Vårt hjerte før vi kjenner Jesus kan sammenlignes med et falleferdig hus. Det er hull i taket slik at hver gang det regner fylles det med vann. Det er dårlig isolert og dermed et kaldt hus. Noen vindu er kanskje knust slik at det stadig er gjennomtrekk. Når Jesus så kommer begynner han å fikse på huset – for han har jo tenkt å bo der. Han tetter kanskje først hullet i taket. Dette tar ikke så lang tid, og vi er veldig fornøyd. Vi kan endelig være tørre når det regner ute. Så begynner han å sette inn nye vindu, og det kalde gjennomtrekket forsvinner. Nå er vi skikkelig fornøyd – vi har både tak og vindu. Nå fungerer det å bo her! Og hadde det ikke vært Jesus, men bare en helt vanlig tømrer, kunne vi risikert å si at arbeidet nå var ferdig – tilstanden er jo mye bedre enn den var. Men Jesus gjør ikke dette, han bare fortsetter arbeidet. Etter hvert begynner vi å bli litt utålmodige. Det er rotete, det står verktøy overalt, fin sagflis dekker alle flater, og det blir “verre”. Jesus begynner å rive vegger, bytte kledning, skrape av gammel maling, bytte sprukne vannrør – Han begynner til og med å utvide huset. Som om det ikke skulle være nok, gjør Han ting uten å spørre om lov. Helt uten forvarsel river Han ned veggen hvor du har alle bildene av deg selv. Alt knuser. Du vet ikke hvorfor han gjør dette, og han sier ikke så mye heller, men de gangene du møter blikket hans ser du de samme milde og kjærlige øynene som samtidig brenner med en slik lidenskap at det er vanskelig å holde øyekontakten i mer enn noen sekunder av gangen. Jesus spør ikke om lov, men selv om Han ikke har sagt det, vet du at du kan be Ham stoppe. Det er smertefullt å se at så mye rives ned, men i det hele husets form og størrelse begynner å forandre seg ser du mer av hva Jesus holder på med. Han pusser ikke bare opp et hus, men han holder på å bygge et palass. For kongenes konge har tenkt å bo der!

Jesus er så lidenskapelig opptatt av at vi skal leve i Ham, at Han angriper med en voldsom tyngde alt som prøver å skille oss fra Ham, og slagmarken er noe så tilsynelatende hverdagslig som våre hjerter. Men det er en ting Han ikke kan og vil angripe – det er oss, og vår vilje hvis vi velger å trekke oss unna og si stopp.

Tilbake til korset, og henrettelsesstedet. Hvorfor følger vi Jesus til et sted som er gjort i stand for død og ikke en skole (hvor vi kan lære), eller et treningssenter (hvor vi kan komme i bedre form)? Fordi Jesus ikke akter å forbedre deg, han akter å skape en ny deg. Ny i den ypperste formen av ordet, og skal du bli så “ny” som Jesus vil, skjer det bare gjennom død. Fordi det er bare det som dør, som kan gjenoppstå. “Ny” i denne forstand er ikke det samme som at du får en ny utgave i samme kvalitet, men ny utgave av en helt overlegen kvalitet. Jeg har nå på meg et par converse sko. Hvis jeg skulle fått “nye” sko i denne bibelske formen for “ny” ville jeg fått sko som gjorde at jeg kunne ta sjumilssteg, som gjorde meg i stand til å fly og skru fotballen i krysset ti av ti ganger. Sko med en ny og helt overlegen kvalitet.

Når jeg mister meg selv, finner jeg meg selv

“Dette er skummelt”, sier du kanskje. Ja, på en måte så er det det. Den store feilen vi derimot gjør er at vi ikke tørr å gi Jesus hele oss fordi vi er redde for å miste oss selv. Dette er kanskje en av de største løgnene som holder oss vekke fra Ham som skapte oss. Jesus sier riktignok at vi skal “fornekte oss selv” og “glemme oss selv” (Matt 16, 24) – men det store paradokset er at det er nettopp her, og bare her, at vi finner oss selv. Se på neste vers. “Den som vil berge sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, og for evangeliets skyld, skal finne det”(Matt 16, 25). Helt klart handler dette om fysisk å gi sitt liv for Jesus, men jeg er overbevist om at det også handler om vandringen med Jesus. Sannheten er at når vi mister oss selv i Jesus, lever i Han, blir vi oss selv. Fordi hvem vi egentlig er ligger skjult i Ham. Alt liv flyter fra Ham, uten Ham “kan vi ikke noen ting gjøre” (Joh 15,5) – men når vi lever i Ham lever vi der vi var skapt for å leve. Når vi prøver “å være oss selv” utenfor relasjonen til Jesus bedrar vi oss selv, og sannheten er at vi blir offer for våre egne lyster og syndige natur. Kan en hanske være “helt seg selv” og oppfylle sin hensikt uten at det er en hånd inni?

Den eneste måten å leve kristenlivet på er denne måten. Å bli levende ved å dø – gjennom en mer og mer total overgivelse av seg selv til Jesus. Bibelen gir oss ingen andre måter. I begynnelsen greier vi bare å leve det “nye” livet, leve overgitt, i noe korte perioder i løpet av dagen, men ettersom vi vokser og vokser blir disse periodene lengre og dypere. Etter hvert blir vi som små “Kristuser.” At “Kristus skal få skikkelse i oss” (Gal 4, 19) er målet, og det å “dø fra seg selv” bare middelet. Gud gjør ikke dette fordi han ønsker å ta fra deg livet. Tvert imot gjør Han det fordi Han ønsker å gi deg livet. De som “mister seg selv” i Jesus vil finne sitte sanne jeg, og det vil være de mest glade, fredfulle, kjærlige, trygge, tålmodige, faste, sannhetselskende, hellige og Jesuslike mennesker du noen gang vil møte. De er ikke lenger bare Guds skapninger, de er Guds sønner og døtre fulle av Hans herlighet.

Jeg er jo ved loven død for loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg. Gal 2, 19-20