Gudsfryktens hemmelighet

Av Kristoffer Karlsen

Tenk deg at du er ute på en rolig spasertur på en vidstrakt savanne i Afrika. Du passere en rolig flokk med gaseller som står og gresser langs veien du følger, litt lenger borte ser du en elefantfamilie drikke avslappende fra en liten innsjø, mens flamingoene vader rundt dem i jakt på småfisk og insekter de kan spise. Plutselig blir det helt stille. Fuglene slutter å synge, elefantene trekker snabelen resolutt opp av vannet og gasellene setter avgårde i full firsprang i alle retninger. Ut fra en busk et steinkast bortenfor deg kommer med ett en svær, brølende hannløve hoppende. Hva er din første reaksjon? Redsel? Panikk? Frykt?

De av oss som er glad i livet og har et noenlunde normalt følelsesregister vil selvsagt reagere med frykt i en slik situasjon. Løver er tross alt fryktinngytende dyr, respektert av alle. Jeg har ingen problemer med løver, så lengde de er i bur og jeg vet at de nettopp har fått mat. Men selv da kan det å stå og se på dem fremkalle en ærefrykt som gjør at jeg ikke nødvendigvis velger å spise lunsjen min rett ved buret deres.

Et av bildene Bibelen bruker for å forklare oss hvordan Gud er, og ut fra hvordan han er hvordan vi skal forholde oss til han, er bildet av en løve. “Jeg vil være mot dem som en løve”[1] sier Gud om sitt forhold til sitt eget folk. Et annet bilde Bibelen bruker på Gud er at han er en fortærende ild [2]. Disse bildene av hvordan Gud er kan virke ganske motsigende til de kanskje mer vanlige ordene som det nye testamentet bruker for å beskrive Gud, nemlig ordene kjærlighet og Pappa. Ved første øyekast kan disse bildene på Gud gjøre oss ganske forvirret. Skal jeg frykte Gud eller skal jeg krype opp på hans fang? Svaret er som Ole Brum sa, “ja takk begge deler”, og det er her det nesten bortglemte ordet gudsfrykt kommer inn for å vise oss hvordan.

Det mest brukte ordet i bibelen for gudsfrykt er det hebraiske ordet yirah. Dette ordet kan ved siden av gudsfrykt også oversettes med ærefrykt, respekt og ærbødighet, men i hele forståelsen av ordet ligger det at man har å gjøre med en som er mye større enn en selv og det en kan erfare i hverdagslivet. Gud er så mye større, så mye mer mektig, så mye mer hellig enn oss at selv om han omtaler oss som venn i bibelen kan ikke vi forholde oss til han som en hvilken som helst venn på jorden, selv om han omtaler oss som barn i bibelen kan ikke vi forholde oss til han som en hvilken som helst far og selv om han omtaler oss som “sine elskede” kan vi ikke forholde oss til han som en hvilken som helst kjæreste på jorden. Han er nemlig samtidig den Vennen, Pappaen og Ektemannen som skal dømme oss den dagen Jesus kommer tilbake. For vi må alle fra for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv, både det gode og det onde. [3]  Vi er små, skrøpelige og begrenset, mens han er uendelig, ubegrenset og allvitende. Det må vi aldri glemme! Samtidig sier Gud at vi skal vi være frimodige på dommens dag [4] nettopp fordi Jesus har tatt på seg straffen for vår synd og ved nåde har vi fått Guds egen rettferdighet. Men vår venn og pappa er fortsatt dommeren.

Så tilbake til det uunngåelige spørsmålet: innebærer det å leve gudfryktig at jeg skal være redd for Gud? Mitt udiskutable svar på det er: nei! I en kristen sitt liv vil ikke gudsfrykten vise seg som redsel, men som en lengsel. En lengsel etter å være Gud til behag! Å frykte Gud er nemlig vel så mye frykt for hva mine handlinger gjør mot Hans hjerte som hva han kan gjøre mot meg. Frykten for avvisning og straff er fraværende, mens frykten for å gjøre noe som Gud ikke har behag i er nærværende i et gudfryktig menneskes liv. Gudsfrykten har nemlig den egenskapen at den holder oss borte fra synden. Med miskunn og troskap blir synden sonet, med gudsfrykt holder en seg fra det onde. [5] Gudsfrykten springer nemlig ut fra vissheten om at Gud er med meg(altså ser meg) i alt jeg gjør og tenker, samt at jeg en dag skal stå ansvarlig overfor han med alt jeg har gjort i livet mitt. Samtidig som gudsfrykten holder oss borte fra synden har den den egenskapen at den drar den oss nær til Gud. Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham [6] lærer David oss. Det er, paradoksalt nok, den sunne frykten, sammen med den “fryktløse kjærligheten” [7] som drar oss sammen med Gud. Problemene oppstår når vi blander sammen den frimodigheten Jesus gav de troende til å «komme fram til nådens trone» [8] med den frykten som skal rettes mot Den Ene som sitter på den tronen! Gudsfrykten er nøkkelen inn i Guds nærvær. I Talmud, som er de rabbinske kommentarene til jødisk tradisjon og de hebraiske skriftene, kan vi nemlig lese følgende: «En mann som eier lærdom uten gudsfrykt er lik en mann som er blitt vist den tillit at han har nøklene til det indre rom, uten å ha nøklene til det ytre rom; hvordan skal han da komme dit?» Å frykte Gud er som å lene seg til et glassvindu i toppetasjen på en skyskraper, eller som å henge opp ned i en karusell hvor bare sikkerhetsselen er det som holder deg fast. På den ene siden vet du at du er helt trygg og på den andre siden er det veldig langt ned hvis du skulle rote det til for deg selv.

Det fascinerende med gudsfrykten er at den eliminerer alle andre frykter. Særlig er dette merkbart i møte med andre mennesker. Jesus gjør det helt tydelig for oss hvem vi skal frykte når det står mellom Gud og mennesker. “Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.”[9] I vår vestlige verden er det ikke frykten for forfølgelse som er det største problemet, men heller frykten for hva andre skal tenke og mene om oss. Når vårt mål i livet er å være godt likt av alle blir vår livsvei å søke ære av mennesker. Når jeg frykter mennesker søker jeg ære hos dem, når jeg frykter Gud søker jeg ære hos han. Problemet med disse to dørene er det at i det øyeblikket jeg har gått inn den ene lukkes begge to. Hvis jeg søker menneskers ære, oppmerksomhet og godvilje med det jeg gjør har jeg ifølge Jesus “alt fått min lønn”[10] i form av deres applaus. Har jeg derimot valgt å gjøre det Gud kaller meg til i en gitt situasjon kan jeg frimodig slippe å tenke hva andre mennesker skulle mene om det, enten de vil kritisere meg eller ære meg.

Jeg satt i et kveldsbesøk hos en god venn og hans kone. Ved siden av oss tre var også en nylig hjemvendt misjonær, som jeg virkelig beundrer og respekterer, tilstede. Underveis i besøket delte jeg flere vitnesbyrd om hvordan Gud hadde brukt meg til å helbrede syke og lede mennesker til han innimellom alt det andre vi pratet om. Da jeg forlot leiligheten deres for å gå hjem viste den hellige ånd meg hvordan jeg hadde brukt situasjoner i besøket til å søke ære hos denne misjonæren for at hun skulle få et inntrykk av at jeg var en solid åndsfylt kristen. Jeg ble faktisk fysisk kvalm av den lite hyggelige åpenbaringen. Gjennom at jeg hadde fryktet hva hun skulle tenke om meg hadde jeg brukt anledningen til å søke ære hos henne. Når gudsfrykten er på plass i livene våre bryr vi oss ikke lenger så mye om hva andre mennesker tenker om oss, det er ikke lenger dem jeg lever for å behage.

Et annet avgjørende kjennetegn på et gudfryktig menneske er hatet mot synden. Å frykte Herren er å hate det onde [11] lærer Guds ord oss. Personlig kan jeg merke dette sterkt i møte med saker som ekteskapsbrudd, abort og overgrep mot barn. I konfrontasjon med disse sakene kan jeg bli skikkelig rasende, ikke på menneskene som begår dem, men den demoniske åndsmakten som står bak handlingene. Kjærligheten til syndere må vi aldri slippe, selv om vi hater synden aldri så mye. Og det er nettopp denne kjærligheten til menneskene og hatet mot synden som gjør at et gudfryktig menneske refser synd og formaner mennesker til å vende om fra den.

Gudsfryktens kanskje fremste gave inn i livet vårt, ved siden av at den drar oss inn i tett fellesskap med Gud, er visdommen den legger igjen i oss. Frykt for Herren er opphav til visdom, å kjenne Den Hellige er forstand [12]. Når vi hører ordet visdom tenker vi ofte på en prosess som skjer oppi hodet som gjør at vi tenker ut lure, rette og sanne løsninger. Men visdommen som det snakkes om i bibelen gjør mye mer for oss enn bare det. Bibelsk visdom er ikke bare evnen til å tenke lurt, men også evnen til å handle lurt. Visdommen gjør at vi tar rette valg og at vi klarer å gjennomføre dem. Visdommen utruster oss med en evne til å leve rett! Hvem trenger ikke det midt i den verden vi lever? Gudsfrykten er altså opphavet til visdommen, så når man har et rett forhold til Gud og frykter han slik han fortjener, tar man de rette valgene i vanskelige og fristende situasjoner. Men gudsfrykten stopper ikke med dette, den fortsetter å drysse velsignelser over livene våre, bare hør på dette: Rikdom, ære og liv [13] – frihet fra ulykker og sult [14] – legedom [15]. I salme 128 følger enda flere løfter om velsignelser for de gudfryktige: Salig er hver den som frykter Herren og vandrer på hans veier. Du får nyte frukten av ditt strev. Salig er du, det skal gå deg vel. Din kone er som et fruktbart vintre der inne i ditt hus, og dine sønner rundt ditt bord er som unge oliventrær. Ja, slik blir han velsignet, den mann som frykter Herren.

Mang en kristen person har gjennom livet sitt lengtet etter den bibelske gudsfrykten og ventet på at den skal komme dalende fra himmelen. Problemet er bare at disse aldri har fått den. Gudsfrykten er nemlig et valg man tar. Dere ville ikke høre når jeg ropte, og ingen enste at jeg rakte ut hånden; dere brydde dere ikke om mine råd og ville ikke vite av mine refsende ord. Derfor skal jeg le når ulykken rammer dere, og spotte når dere blir slått av redsel, når redselen farer fram som et uvær, når ulykken kommer som en storm, og dere blir rammet av trengsel og nød. Da roper de på meg, men jeg svarer ikke, de leter etter meg, men finner meg ikke. Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte å frykte Herren… [16] Verken mor eller far, gener eller miljø, pastor eller ungdomsleder kan gjøre deg til et gudfryktig menneske, det er et valg hver enkelt må ta selv. Jesaja lærer oss at det er Den Hellige Ånd som gir oss gudsfrykten [17], men vi må selv velge å ta imot den. Har du tatt valget? Gjør du det hver dag du står opp av sengen?

Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. [18]

-Apostelen Peter-